En absolutt favoritt historie, Dracula av Bram Stoker. Nå er det kommet en nyinnspillingen av filmen, som jo er blitt skjerm fortalt i mange ulike varianter. Spesielt liker jeg 1992 versjonen av Coppola. Gary Oldman og Winona Ryder fylte rollene bra syns jeg. Et filmmesterverk, på linje med filmer som Blade Runner fra 1982. Bakgrunns musikken, de visuelle elementene, det kreative, dialogene og scene oppsettet, var perfekt. For ikke å glemme kostymene, som var helt nyderlige.
Jeg var litt skuffa, når jeg hørte de skulle lage ny film. Helt unødvendig tenkte jeg, da den fra 92 er så bra. Når jeg nå ser klipp av den nye Dracula filmen, blir jeg mer villig til å se den. Kan de fange sjelen til denne fantastiske fortellingen, enda en gang tro? Der hvor de gamle Dracula filmene med Bela Lugosi figurerte mer rundt en litt sær type, som angrep hylende damer i folk sine hager, er Gary Oldman sin Dracula mer menneskelig og identifiserbar. Det handler om savn og om tap, krig, kjærlighet. Det vi bryr oss om og om at alt ender tilslutt.
-Gary Oldman sa han ønsket å spille I 1992 utgivelsen, slik at han kunne si: -"I have crossed oceans of time, just to be with you!". Romeo og Julie kan bare gå å legge seg, sier jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar