Dette Stedet Skal Aldri Forsvinne

Jeg var på vei hjem i mørket, i en ny og varm vårkveld. Regnet hadde lagt seg som små perler på nyutsprunget grønt og vinden raslet i bladene. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er og jeg fikk en andektig følelse av takknemlighet, over at jeg ennå får oppleve dette. En rar og sårbar glede brer seg i meg, mens en liten tåre forsvinner i øyekroken. -Jeg føler meg igjen glad, over livet. Disse små øyeblikka, som rommer hjertesukk og tynne små minner, som skjørt edderkoppnett ved en sti. Dette mystiske og spennende, som ennå er min vei.

Brått oppi mitt eget føleri og poesi, hører jeg bevegelse i buskene. Tolstrupveien er min vei. Jeg vokste opp litt lenger bort, i Gonveien, men jeg lekte så mye i Tolstrupveien som barn og selve gata er så fin. En liten sidegate, uten trafikk, med små hvite hus på grønne, frodige hageflekker, med hvite stakittgjerder rundt. Lave små vinduer som lyser opp veien om kvelden og syrinbusker og Rododendron som velter seg over gjerdene og gir deg minner om sommerer man gjemte seg der. Dypt inni blomsterlukt og lyse sommerdager, forvant man som liten blant alle buskene. Her gikk jeg med min bror og jeg leide min mamma, når vi plukka vill blomster i gressbakken her borte. De var de fineste, sa mamma. Hennes pappa, min bestefar, som hadde opplevd krigen og var ennå plaget av den, ble alltid veldig glad over villblomster. For de var fri, hadde han sagt. Jeg satt med grass mellom tennene i den lille gress åkeren og tenkte at den var min. Mulig det engang hadde vært en liten åkerflekk, men nå vokste alt villt der. Dette stedet skulle aldri forsvinne, hadde jeg tenkt... Jeg har et svakt minne, at jeg gikk med min mormor her en gang, jeg skulle vise henne noe. Ofte plukka jeg kastanjer her om høsten og la de i vinduskarmen hjemme som pynt. Jeg og venninner besøkte kattehuset; et tomt hus i gata her, de lokale kattene brukte det som møteplass. Der kunne de katteskravle og krangle og markere seg så mye de ville. De lå ofte og sola seg i det fine været på taket.

Et lite piggsvin krøller seg ut å kikker på meg. De små svarte perleøynene setter blikket rett i meg og jeg tenker at han lå og sov, lagt seg for natta, krølla seg sammen i buska og der vekte jeg han rett ut av søvn. Jeg fikk dårlig samvittighet. Dette er jo Gud for meg. Det lille piggsvinet er jo min gud, eller en av guds beste skapninger, om du vil. Men jeg ville jo snakke litt med han, om livet, i den sene kveldsnatta. Si at jeg savner den lille blomsteråkeren som pleide å være her borte. Se om det var bra med ham. Spørre om verden hans og om han fant nok mat. Si at gata hans er den fineste i hele byen. Fint for et lite piggsvin, for her bodde det nok folk som mata han. På spretne små føtter hoppet han ut av buska og skuttet bort, men snudde seg og tok en siste titt på meg, før han forsvant inn i hagen. Håper han finner en ny og fin soveplass, tenkte jeg. Han ville jo bare være i fred.

-Kommer du mamma?; Jeg ser bak meg selv, liksom for å vente på min mamma. Jeg er tre år, med sommerkjole på og små røde sko. Vi har plukka blomster i åkeren. Her har vi levd et liv. Hun unge jenta med stall og hest her borte, bor selvsagt ikke her lenger regner jeg med. Jeg fikk ofte komme inn og hilse på hesten og som regel spiste han blomster buketten til meg og mamma. Bukettene gikk ned på høykant. Nå står jeg og ser på tom asfalt i vårkvelden, tenker at tida for meg her er levd, det er minner. De kommer alltid når jeg er her, på disse kanter. Det ser ut som tida har stått stille her, imens noen ting bare er revet bort. Som om de aldri var. Åkeren, enkelte mennesker og til og med kattehuset er borte. Det som har vært, eksisterer fremdeles, inne i et levende vesen. Tida visker det ikke ut. Det spiller sin egen lille historie på repitisjon. For å fortelle oss at øyeblikkene er dyrbare, flyktige og korte.

Og om mine foreldre kom tilbake bare for en liten stund. Ja, da skulle jeg dratt innom huset deres her borte nå, ringt på døra og når de kom for å lukke opp, skulle jeg si at jeg gjerne, ble med en siste tur bort i Tolstrupveien, med dem. På varme og fine dager som dette, dager som er gått. Jeg sa alltid nei etter tenårsalderen til det, da de gikk turer med hunden bort dit på kvelden. De var ofte innom ei eldre dame og hennes firbente, som de ble kjent med. Det gidder jeg ikke, sa jeg alltid. Mine milde og gode foreldre, som aldri sluttet å spørre meg om å bli med. De turene der med hunden, ble bare deres opplevelse, tenkte jeg trist. Kanskje greit det, men idag skulle jeg gitt alt, for en sånn tur med dem. Jeg skulle smilt og sagt at jeg blir med ikveld. Og jeg skulle nok få oppleve; at jeg ble tre år igjen, i liten struttende kjole og i de små rød skoa, skulle jeg løpt opp i den lille gress åkeren min, satt meg ned mellom blomstene og sett mine foreldre og hunden forsvinne ned Tolstrupveien. For her er jeg ennå, i hjerte, i minnene og i den lille blomsterjenta, iblant ugrass og villblomster.